Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Forvirrende vær og klær til besvær. Og supermanntrusa. Vår venn.

Jeg har vært ufattelig heldig med denne sommeren som alle griner av. Undertegnede har kun hatt et par  møkkadager. Den ene fikk jeg et myggestikk i.... Dårlig dag.  Og den andre tippet gradestokken 30 grader i skyggen og jeg var gått tom for øl. Det var en svært dårlig dag...

Sånn ellers har solen i stort skint sett på meg så å si hver dag. (Nei, det var du som leste feil) Oftest rundt lunsjtid etter at jeg i bitende kulde eller pøsregn 5 timer tidligere har reist hjemmefra Fetsund i enten a: gummistøvler, b:strikket genser, c:lue eller d: samtlige ovanstående.  Noen vil  hevde min manglende evne til å kle meg likt alle andre er grunnen til at jeg husker sommeren  2012 som svært varm, klam og svett...
Jeg ville si jeg var et sjarmerende feilplassert høstmenneske i denne verden av sol og varme og at været bare ikke skjønte meg.

Fordelen med å alltid være litt feil/nerdete/misplassert/dorky, er at det er ingen krise at Beachkropp2012 aldri tok helt av, siden du i stort sett uansett alltid har feil klær tredd på den. Ingen bryr seg om rævva du når du sitter å svetter i en Mariusgenser på et pledd.  Ingen følger heller lårene dine sultent oppover med blikket, da øyene først må forsere et par digre gummistøvler.

Dette er altså en av mange fordeler ved å ha et digert fjell mellom heimen og jobben. Overraskelsesmomentet. Varmesjokket. Hetetoktene. Du blir alltid skikkelig overrasket da toget brummer ut av tunnellen og du plutselig befinner deg i et helt annet klima enn ti minuter før. Og igjen klasker deg i pannen og innser at du ikke heller idag skal passe inn blant byens øvrige befolkning og vil utgjøre en heller unik figur i parklivet etter jobb. OG det vil også idag bli en svært varm og klam dag...

Jeg har ved flere anledninger vurdert muligheten å droppe et par plagg ila. dagen, men lærte i fellesferien at det ikke stemmer at "bygget er helt tomt for folk unntatt deg som må jobbe Åsa. Du er den ENESTE som er på jobb! ALLE andre ligger på stranda... muhahahaha" idet jeg kun ikledd supermanntrusa mi skulle ned å bruke kopimaskinen og svinset ut bakdøra. No biggie for me, men det var nå litt leit at sommerfesten i bakgården var lagt til akkurat den ettermiddagen. Og at jeg ikke var invitert. Men jeg ble nå på hilser'n med de fleste på huset etter i det minste, og er blitt lovet en invitasjon til neste fest. I tillegg til det kjekke klengenavnet "Supern". Tror det er fordi  jeg gjør jobben min på en helt super måte!

Så S for Supermanntruse og Supersommer! Og Sinnsykt digg at det snart er høst!

Åsas tenårige bekjennelser....

En tenårig svenskes nokså ærlige bekjennelser…

Min velkjente selektive hukommelse skåner meg for mye, men her om dagen kom noen forstyrrende minner tilbake. Tenårene. Pupper. Gutter…

Lord have mercy…

Det er strengt tatt ikke noen enkel sak å være tenåring noen plass i verden, eller til noen tid, men noen tider og plasser mener jeg det er vanskeligere enn andre. I skinnet til den tenårige utgaven av meg for eksempel.

Så her i etterkant husker jeg mest den store skrekken for gutter, hvor rart hår jeg hadde, at rompen var for liten, øyene merkelige, og den ulidelig lange ventan på å få pupper…

Nå i voksen alder står man stadig i fare for å til tider se tilbake på tenårene med en slags skrekkblandet fryd. Mimre og et nano-sekund ønske seg tilbake, før alle traumatiske og godt fortrengte tenåringsminner slår ned i hodet og hjernen begynner å sakte smelte…

Jeg husker godt da jeg ble tenåring. Hest var best og det eneste i verden. Helgene gikk til å farte landet rundt på sprang-konkurranser og turer ut og inn på sykehuset etter diverse heste-knuse-knekke-brekke-klemme-skader. Jeg har fortsatt noen heftige krigsskader som noen få heldige er blitt forært tilgang til, men tro meg på mitt ord. Vi snakker kule arr! 

Gutter var ikke-eksisterende i min verden før langt ut på videregående. Jeg mistenker min mor for å stå bak min i overkant sene pubertet, og lurer fortsatt på hva piller hun lurte ned i frukostgrauten og hva senvirkninger jeg har å vente...

Og det ventedes utålmodig på pupper... U.T.Å.L.M.O.D.I.G. 

Jeg husker enda at veggene på pikerommet var pyntet med bilder av en yppig Marilyn Monroe, og alt fra sokker til erteposer stjelt på gymmen ble flittig benyttet i kampen mot tiden og naturen. 

Tålmodighet er en dyd, og 15 år unge frøken Levina måtte pent vente et par år til før det begynte å stramme både her og der. Da var blandt annet den geniale teknikken ”hvis jeg ikke ser ned på tre uker, så er det plutselig der og tenk den overraskelsen!” benyttet. Det var de to lengste to timene i mitt liv…

Jeg ser med store forundrede øyne på dagens femtenåringer.

Evolusjonen? Noen særdeles heldige gymøvelser? Allergi? Noen sinnsyke Superwoman-gener?  

Eller var jeg bare rett og slett det mest uheldige mennesket i verden som tynn som en strek og med kapsen bakfrem måtte gå igjennom halve mitt nå levde liv uten noen form for kvinnelige attributter? Antageligvis.

Men du skal ikke tro at de nyutvokste humps'n bumps var enden på den lange paraden av hormonelle prøvinger man måtte igjennom. Neida. For da var vi plutselig sytten og oppdaget det motsatte kjønn. (Igjen, mamma! Hva faen??? Var det i milkshaken du gjemte dem??)

Denne perioden var selvsagt noe alle mine venner vært igjennom mange år i forveien uten at jeg fått det med meg. Fordi jeg brukte tiden til å kjøre moped, plage lillebroren min, se frustrert ned i blusen og lære meg å strikke ”leker til katten”. Alle på størrelse med en fylt hånd og laget av ull som klødde som fy… hrm… sa katten…

Året jeg fylte sytten ble et stressende år, hvor det skulle klines så mye som overhode mulig. For å komme i kapp mine andre venner som ved det laget gjerne hadde hatt kjæreste i flere år, og som aldri helt uttalte hva hele den der ”magien” med å henge med gutter var.

Vel, tidsnok skulle jeg nok finne det ut jeg og, men det var strengt tatt litt i overkant mange frosker som skulle kysses før den tid, og å være den heldige innehaver av en tannregulering gjennom hele videregående hjalp ikke direkte på pågangsmotet...

Videre skulle jeg ila. det neste året rekke å forelske meg i byens mest populære gutt, faktisk på en eller annen uforståelig måte klare å fange han inn, bli brutalt dumpet etter et par måneder, sørge i et år, måtte gjennomleve at han ble sammen med byens peneste jente (som han nå faktisk er velfortjent lykkelig gift og har to barn med! :D ) og klare å få mensen i min hvite kjole på studentdagen. Tadaaa!

ER det rart jeg standhaftig mener at livet begynte 1999 da jeg ankom Norge, og tenårene E.N.D.E.L.I.G var over. MED pupper! Som en følelsesmessig krøpling som flydd landet grunnet knust hjerte, men en følelsesmessig krøpling med pupper og uten tannregulering!: D

Så kjære gud i himmelen…

1993-1999. Rest in peace, å måtte dere aldri komme tilbake. Hold dere langt unna unga mine sine tenår, lat aldri min selektive hukommelse vike fra min side, og la meg få kysse frosker (alternativt en skikkelig god en) og beholde en nokså spenstig pupp langt ut i pensjonsalder. Det er det minste du kan gjøre etter og fullstendig ha ignorert samtlige av mine bønner da jeg gikk for presten i -94!

Og så ønsker jeg meg fred på jord, mat til alle menneskene og en sparkesykkel… Takk.

 Amen!

Live, laugh, love. Og pris din lykkelige stjerne for at du er nesten voksen...

Det var bedre før. I blame the cell...

Det var bedre før...

Jeg vil på ingen måte rette søkelyset mot at jeg blir eldre, men det er nå ikke å komme unna at også kua har vært kalv. Og jeg tar meg oftere å oftere i å tenke at "det var bedre før". Et sikkert tegn på at gråstar og kampferdrops er rett rundt svingen. Sammen med at jeg stadig får deler til et nokså merkelig servise til bursdager og jul, isteden for treliteren med Lindemanns som tidligere var standard.

Mulig jeg har selektiv hukommelse, men jeg synes verden var en bedre plass før mobilen gjorde sin inntreden. Hvis batteriet går flatt og du i en time er utilgjengelig kryper det noe småpanisk oppover ryggraden, og du får ila en kort busstur til jobb vite mer om privatlivet til dine medressenærer enn du strengt tatt har lyst til. For det prates og det tastes og oppdateres.

Selv er jeg verre enn de fleste, og får fullstendig panikk hvis jeg glemmer mobilen hjemme, og ringte til mobilbutikken og kunne med skingrestemme proklamere: "ja men den har jo ikke Instagram! Du kan jo ikke selge meg en telefon som ikke kan ha Insta mann! NEI, Twitter ER ikke det samme! Kødder du???" Med sistnevnte i ferskt minne kan jeg konkludere med at jeg nok var et bedre menneske før mobilen føkket meg opp.



Jeg tror i tillegg at mobilen har drept romantikken.

I min spede ungdom måtte man ta opp røret og ta den forferdelige telefonsamtalen til tross for at magen vrei seg, fingrene skalv, stemmen ikke ville holde og alt du memorert var som bortblåst og det eneste fornuftige du satt igjen med var et "ehhh....jo altså...jeg lurte på om du...eeeeh"

Idag er alt erstattet av kjipe sms'er som du lett kan tøyse bort hvis de ikke helt går i riktig retning, og inget er særlig høytidlig.

Den gangen da måtte du faktisk avtale ting grei tid i forkant, planlegge og faktisk gjennomføre. Fordi du ikke kunne sende en sms et kvarter før, og skylde på t-banen hvis du står midt i en kleskrise og rompa over natta har vokst ut av alle klærne og inntatt latterlige proposjoner, eller håret ser ut som noe hentet fra sluket på badet etter en heller uheldig runde med krølltangen.

Og i samme sekund som bootycallen inntok mobilmarkedet var all romanse død og begravd. For hvor mange ganger har vel ikke en søt type i de små nattetimer mistet all sin sjarm og mystikk,  idet han med klebrete rødvinsfingre har fyrt avgårde en sms eller 9?

Jeg vil for all del ha meg frabedt å være prippen eller snerpete, men jeg likte det igrunn bedre før da alle innblandet viste hva tråkkinga rundt grøten gikk ut på, men det fortsatte å tråkkes. Kino og middag var bootycall med klasse. Kall meg old fashioned. I blame the cell!

I tillegg har jeg nå lokalaviser fra opptil tre ulike fylker, siden jeg er utrolig dårlig til å si nei til telefonselgere. Spesielt hvis de ikke er særlig gode og høres litt stusslige ut. Det kommer godt med siden peis-sesongen står for døra, men var det ikke for at jeg gikk rundt som en levende blink grunnet mobilen som aldri er mer en en meter unna, ville sikkert skogen holdt et par generasjoner til.

Mobilgenerasjonen er blitt fryktelig impulsiv og praktisk. Men hva skjedde med at man faktisk måtte tenkte to ganger, sjekke kalenderen og faktisk forplikte seg lenger enn til den neste halvtimen, siden man ikke kunne booke om resten av dagen med et par tastetrykk. Verden går raskere, vi rekker mer og kan koordinere hele livet fra baksetet av en taxi, men jeg kan banne på at den forpulte mobilen som tar inn hele verden til enhver tid, ene og alene er skyld i at skuldrene er naglet fast en plass oppe ved hårfestet.

Og der ramlet det inn et Groupon-tilbud på mobilen som jeg ikke kunne motstå, så det blir weekend i Amsterdam i Oktober. Heldigvis er mobildekningen skikkelig god der...

/Gamla