Åpent kjærlighetsbrev til nordlendingen...

Jeg er fryktelig betatt av dialekter, og kan sitte å betuttet tindre med øyene når jeg hør en pen dialekt. Eller jeg er betatt av norske dialekter. Eller egentlig kun noen ganske få norske dialekter. Eller nærmere bestemt nordnorsk...

Selv sitter jeg dessverre igjen med det verste resultatet av tidligere unioner og naboskap mellom våre to naboland har å vise til. 12 år av gradvis språkforsøpling. Svorsken...
Det nytter med andre ord lite å snakke til seg selv med søvndrukken stemme om morgenen.

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært fascinert av folket i nabolandet. Og da spesielt barskingene i slagstøvler fra nord. Karikaturen av den hardbarka nordlendingen som vel å merke egentlig kun eksisterer på heltid på forblåste utkantstrøk, da nordlendingen som alle andre forkler seg til det uigjenkjennelige på dagtid, men heldigvis ofte går å lokke ut i full dressur på fritiden.

Uansett, det er ingen hemmelighet at jeg er fantastisk svak for nordnorsk. Jo lenger nord, dess bedre. Nordnorsk er og forblir fandinalsk sexy, og guds gave til oss som er oppvokst med "partysvensk" som morsmål. I mitt hode er Kari Bremnes en sexy liten sak som kan snakke meg svimmel fra sans og fornuft, og ingen google-søk i verden kan få meg fra den overbevisningen.

Harstad 2010

Når verden er dum, eller du av misstak har sett et tv-program med Kristain Valen, er det alltid greit å ha en lusekofte i skapet som man kan surre tre varv rundt hodet, et par klipp med Cliff-Arne på youtube og vips er livet i vater igjen.

 Mitt desidert beste festivalminne er fra Márkomeannu, og hjellosing med stekt saltflesk og fiskemølje er det beste jeg spiser. Dessverre er ikke førstnenvte særlig enkel å få tak i på østlandet, og sistnevnte er nå ikke helt det samme uten at torsken faktisk er fersk. Det er nå en grunn til at det ikke heter halvfersk torsk, lever og rogn...

Nei, fisk spises helst i nord. Og da aller helst hos'a Tora på Værøy, som kan gjøre aldeles fantastiske ting for en gastronomiskt promiskuøs lita mat-tøyte som meg. Den gode nyheten er at  Harstads store finnbiff-sønn siste året er observert på østlandet, og jeg kan fra sikre kilder meddele at det drypper store mengder finnbiff på klokkeren...

Værøy, Lofoten 2010

Homo Sapiens Maskulinum, eller nordlendinger som de populært kalles, appelerer til delen av meg som synes det er noe udefinierbart sexy med en som vet hva i alle dager man skal gjøre med et digert dødt dyr og en kniv, kan trylle frem en fisk til å putte på grillen ved hjelp av litt hyssing, og greier å kaste sammen en hissig liten lavvå med et par pinner og en håndfull løv.  Eller sån ellers når du har behov for en McGyver i det daglige. Gi dem en strikk, to tannpirkere og en kort telefon til mor, så fikser de alt!


Så kjære nordlendinger, forlat aldri mine skitne skitne tanker. Dere er der i godt selskap med de aller beste...

...mhm...

 .