torsdag 19. mai 2011

Det er greit å møte seg selv i døra, så lenge man har løpefart...

Foto: Monica Akselsen
 
Jeg har bedrevet litt selvransakelse i det siste. Løftet på hver stein og røsket i alle tilgjengelige dører. Plassert lupen over både ut og innside, tenkt, målt, følt, vurdert og konkludert. Dette i forbindelse med noe lite, men fyllt på randen av frustrasjon, som jeg fant i bunnen på en eske...

Jeg sitter med speilet og lar meg begeistre med litt skrekkblandet fryd, eller fascinere er vel rettere sagt ordet, alternativt forundres litt i sjokk og vantro...(med svært god vilje 3 sider avsamme sak) av årets nye 13 cellulitter, et merkelig hår på kinnet, smilerynken som faktisk forsvinner inn i hårfestet og en merkelig tånegl som jeg må søke om eget pass til når jeg stikker til syden om noen uker.


 Jeg husker for 15 år siden da mitt største problem var at jeg hadde fregner og at overleppen var ørlite asymetrisk. Eller det er løgn, jeg husker det heldigvis ikke egentlig. Grunnen til at jeg idag husker at overleppen min er asymetrisk, og at dette i det hele tatt er noe negativt og ikke kun et sjarmerende trekk, er fordi jeg fant dagboken min i den nevnte esken...

I tillegg har jeg idag lært av en yngre, svært usikker og søkende utgave av meg selv, at jeg tydeligvis har skeive knær, tynne legger, for svai rygg, for bleik hud, for muskuløse underarmer, merkelig profil og alt for krøllete hår. I tillegg til det mest opplagte når du ser på meg, helt ufatterlig frastøtende øyenfarge...
Noe som i to år mått dekkes med brune (!?!) linser og gjemmes under dyna i 2 dager, samt fungere som gyldig sykefravær, når optikern må erstatte en mistet linse...

Jeg ønsker noen ganger at 15-årige Åsa, fikk lov til å møte 30-årige Åsa . Da kunne "Tante-Åsa" har fortalt Frøken Åsa at rompa hennes var D R I T H O T, at hun vil savne de fregnene om noen år, at 16-årige Pierre ikke var hennes livs kjærlighet, at det strengt tatt ikke er flaut å snuble på gata, at øyenfargen hennes er fin fordi den er foreldrenes og at jo, hun vil faktisk får barn som hun ikke et sekund vil vurdere å sette i skauen... Og nei, de er ikke alle høylydte små svin som lukter vondt og biter hardt.


(Eller jo, de er gjerne det, men heldigvis ikke de nydelige små englebarna hu får under sine vinger... Så nei, hun vil aldri jobbe i barnehage... )


MEN, jeg kan banne på at jeg om 20 år sitter å rister oppgitt på hodet av 30-årige Åsa og hennes tankar og problemer den gangen hun fortsatt kun hadde ET rart hår på kinnet, man fortsatt kunne kalle linjene for "smilerynker" og at cellulittene faktisk gikk å telle opp...

Problemene er ikke mindre, ikke større, ikke viktigere, ikke teitere den gangen da, nå eller snart. Bare annerledes. Lykken lærer man heldigvis å sette mer pris på, så den vokser med hvert nye hår på haken, hver nye nevrotiske hverdagskrise og hver nye smilerynke...

Satt her å tenkte at "heldigvis skriver jeg ikke dagbok lenger", men så var det denne bloggen da... Som nok er å finne i en eske en plass i cyberspacet om 20 år...






"Dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at de var selve livet..."



Foto: Monica Akselsen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar